Promillegrensen i Norge – fakta
Publisert: 21. desember 2020
Forfatter: Leif N. Olsen
Promillegrensen i Norge er nå 0,2 promille alkohol i blodet. Norge har hatt promillelovgivning i over hundre år.
Norge var et av de første landene i verden som innførte en lov mot å kjøre i beruset tilstand. Loven kom allerede i 1912. Straffen den gang var bøter eller fengsel i opptil tre måneder.
I 1926 fikk politiet myndighet til å inndra førerkortet dersom en fører ble dømt for fyllekjøring. I 1936 innførte Norge en grense for alkoholkonsentrasjon i blodet på 0,5 promille for førere av motorvogner. Denne gjaldt uavhengig av om føreren kunne betraktes å være påvirket eller ikke. I tilfeller hvor promillen var lavere, men føreren var påvirket, kunne en også straffes. I 2001 ble promillegrensen i Norge redusert til 0,2.
Promillegrense på 0,2
I 2001 ble promillegrensen i Norge satt ned til 0,2 promille. MA – Rusfri Trafikk var en viktig pådriver for endringene både i 1936 og i 2001. I Sverige ble promillegrensen senket fra 0,5 til 0,2 promille i 1990. Det brukes mange ulike virkemidler for å hindre kjøring i påvirket tilstand for å redusere risiko for trafikkulykker. Holdningsskapende arbeid, lovgivning, kontroll, straff og behandling er viktige tiltak. Men på tross av dette tyder undersøkelser på at det hver dag kjøres mellom 10 000 og 15 000 turer med kjøretøy der føreren er påvirket av alkohol. Dette er et stort trafikksikkerhetsmessig problem.
Formålet med lovendringen var å øke trafikksikkerheten ved å slå klart fast at alkohol og bilkjøring ikke hører sammen. Dette blant annet for at man skulle unngå at bilførere tok seg en «kjørepils» når grensen var 0,5 promille. I tillegg gir det en klar signaleffekt ved å redusere promillegrensen for ruspåvirket kjøring. Ved å innføre 0,2 promille så innførte man en «nulltoleransegrense», men en måtte ha en sikkerhetsmargin.
Mer kunnskap om promillekjøring finner du i Trafikksikkerhetshåndboken
Lurer du på hvordan promillegrensene er i Europa? Les mer her.
En behøver ikke å ha over 0,2 promille i blodet under kjøringen. Det tar en viss tid før alkoholen tas opp i blodet og det er tilstrekkelig at en har en mengde i kroppen som vil gi over 0,2.
Mulighet til å benytte utåndingsprøve
Ved en lovendring i vegtrafikkloven i 1988 ble det hjemmel for å benytte utåndingsprøve i stedet for blodprøve som bevis for påvirkning. Fra 1996 ble dette gjennomført slik at en også fikk en grense for alkohol i utåndingsluften. Den skulle tilsvare «blodgrensen» og ble satt til en alkoholkonsentrasjon på 0,1 milligram per liter utåndingsluft. Prøven etter denne grensen foretas normalt av politiet med et alkometer, mens blodprøve tas av helsepersonell. I saker hvor det bare er mistanke om alkoholpåvirkning avgjøres de fleste ved utåndingsprøve.
Når det gjelder utåndingsprøve som bevismiddel, dreier det seg ikke om de testene som tas ute på vegen (alkotest), men om apparater som er langt mer spesifikke og sikre, og befinner seg normalt på en politistasjon og betjenes av godkjent personell.
Her finner du informasjon om politiets ruskontroller.
Ønsker du å være en del av løsningen?
Les mer her!
Vegtrafikkloven
Reglene i vegtrafikkloven om kjøring i ruspåvirket tilstand finner en i vegtrafikkloven §§ 21, 22, 22a og 22b.
I tillegg finner en straffebestemmelser i § 31 og om førerkortkonsekvenser i §§ 24 og 24a.
