Del 1: Marerittåret 1970 og bilbelte-krangelen Ti år etter «frislippet» av biler, tok folk førerkort og kjøpte biler uten særlig tanke på sikkerhet. Bil og motor var populært, forslag om hjelmpåbud, bilbelter og promillegrenser tilsvarende lite populært. De første politikerne som tok til orde for å bedre trafikksikkerheten, møtte mye motstand.
En av nestorene i trafikksikkerhetsarbeidet, jurist og tidligere UP-sjef, Leif N. Olsen, reflekterer over hva som egentlig skjedde før og etter marerittåret 1970, året som for alltid vil bli stående igjen som det verste i norsk trafikkhistorie.
Med 560 drepte, deriblant 100 omkomne barn, innså noen av landets ledende politikere at utviklingen ikke kunne fortsette. Riktig nok ble det allerede i 1962 lagt fram en Stortingsmelding om norsk trafikksikkerhet, men denne ga aldri særlig resultater, mener Olsen.
– Meldingen tok i hovedsak for seg mulige vegtekniske endringer, opplæring av førere og ikke minst kontroll og sanksjoner. Antydninger om hjelmpåbud for moped- og motorsykkelførere og strengere promillebestemmelser ble avvist. Med den nye vegtrafikkloven i 1965 ble faktisk fartsgrensene på kronglete norske veger hevet til 50 og 80 km/t, noe som slett ikke kunne sies å være noe sikkerhetstiltak, forklarer pensjonisten.
– Ulykkestallene i 1970 førte til at det i 1971 ble fremlagt en ny Stortingsmelding. Denne gangen kom det en rekke tiltak for å gjøre det sikrere i trafikken. I første omgang ble kjøretøyforskriften skjerpet, det ble krav om montering av belter i forsete på nye personbiler, kravene til føreropplæring og førerprøve ble strengere, biltilsynet kom ut på vegen, og såkalte «black-spots» ble registrert og utbedret. I tillegg ble utrykningspolitiet flerdoblet, og man etablerte et bredt sammensatt Trafikksikkerhetsråd. Også mediene fikk økt interesse for det som skjedde på veiene, minnes Olsen.
Les hele artikkelen her.
