– Jeg brukte alltid belte, men den kvelden hadde jeg det ikke

Like utenfor Kristiansand, på Nodeland, sitter en eldre mann. Han ønsker oss velkommen inn. Hele livet har han vært en viktig støttespiller for norsk trafikksikkerhet. Han trådte inn i organisasjonen for 68 år siden. Med seg hadde han et ferskt sertifikat på sin Tempo motorsykkel.

– Jeg fikk førerkort på motorsykkel i 1952. Det var en tid da promillekontroller var sjeldne. Jeg husker at det var mye problemer med alkohol og bilkjøring på den tiden. Det så jeg veldig stygt på, så noen år etter bestemte jeg meg for å melde meg inn, innleder han.

Historien om hvordan Johan fikk sitt førerkort på motorsykkel, er et bilde på en tid da reglene kanskje ikke var like strenge som i dag.

– Nei det var ikke vanskelig! Jeg hadde trent litt hjemme. Så kjørte jeg inn til byen på motorsykkelen uten lappen. Jeg dro til den sakkyndige og fikk noen spørsmål, og det gikk jo greit. Så kjørte jeg en runde nede i tverrgata, forbi kirken i Kristiansand, og deretter opp til torget. Læreren løp ved siden av og ropte «dette gikk jo fint», og så fikk jeg lappen.

Tempoen på 150 kubikk var en trofast venn i noen år, før den ble byttet ut med en på 350-kubikk.

– Jeg måtte jo ha litt mer motorkraft, ler han.

Deretter ble det innkjøp av hans første bil. En Peugeot 1939-modell. Siden har det blitt en rekke ulike kjøretøy. Alt fra Hillman til diverse Opel og Ford. Den dag i dag setter 95-åringen seg fortsatt bak rattet når det er behov for det. Nå er imidlertid de klassiske variantene byttet ut med en Honda Jazz.

Oppveksten

Johan er født og oppvokst på Finsland, noen mil nord-vest for Kristiansand. Bare tre måneder etter at han kommer til verden, samler det seg en gruppe mennesker i Keysers Gate 1 i Oslo. De stifter organisasjonen som skal bli en stor del av hans liv.

Oppveksten var trygg og rolig. Han var en gårdsgutt, som hjalp til der det var behov. Likevel ble det noen tøffe første år for unge Johan. Som liten fikk han polio, en fryktet sykdom i første halvdel av 1900-tallet.

– Barndommen var fin, men jeg fikk poliomyelitt i ung alder. Det førte til at jeg nesten ikke hadde skolegang. Det tok noen år før jeg ble bra igjen, så jeg arbeidet mye hjemme på gården.

 De første leveårene ble ikke helt som planlagt, men Johan ble frisk fra polio og forlot etter hvert gården for å arbeide på sildefiske. I 1952 gikk han som nevnt til innkjøp av motorsykkel og fire år etter meldte han seg inn i MA – Rusfri Trafikk. Året er nå 1956.

– Jeg, som mange andre, meldte oss inn. Jeg ville delta i noe. Ettersom jeg har vært avholdsmann i alle år og at jeg fikk kjøretøy, var det greit å ha medlemskap i MA, forteller han. 

Engasjement

Organisasjonen skulle vise seg å bli en stor del av Johans liv. Han minnes de årlige billøpene organisert av lokallaget i Finsland, der han var formann i en periode. Disse løpene var ikke bare kilde til underholdning, men også en mulighet til å fremme trafikksikkerhet og fellesskap i lokalsamfunnet.

– Billøpene var veldig populære. Vi hadde flere titalls deltakere hvert år. Det var en flott måte å samle folk på og spre bevissthet om trafikksikkerhet, sier han idet han blar gjennom gamle bilder fra boken «Underveis».

I 30 år var Johan en aktiv pådriver for løpene, fra 60- til 90-tallet. 1. mai hvert år gikk startskuddet.

– Vi var en komité som lagde spørsmål og øvelser med ulike vanskelighetsgrader. Man skulle for eksempel «balansere» bilen på en planke eller kjøre mellom hindringer. Det var også en øvelse der man skulle kjøre så nært en vegg som mulig. Avhengig av hvor nært man kom, så fikk man prikker. Jo nærmere veggen, jo bedre. Deretter fikk man spørsmål som måtte besvares.

Til å begynne med var det kun menn som deltok i billøpene, men det ble det etter hvert en slutt på, minnes han.

– Kvinnene ble også med etter hvert. Det var gledelig, og de var veldig flinke. Etter løpene var det samling med fest og premieutdeling.

Livet på veien

I store deler av livet har Johan vært i anleggsbransjen. Alt fra utgraving av myrer, til løfting og bortkjøring av stein har vært en del av hverdagen. Firmaet han jobbet i utførte blant annet arbeid for vegvesenet. Trafikksikkerhet har derfor stått sentralt, både i jobben og privat. Han ble værende i firmaet helt til pensjonsalder og litt til. Da han var 70 sa han seg fornøyd med arbeidslivet.

– Det var vanskeligere å lage veier min ungdom. Nå er det store maskiner som gjør det meste. Da jeg var ung, ble mye gjort for hånd. Jeg har tilbragt mye tid på anleggsområder og gravd vei. Jeg likte det godt, sier han.

Til tross for et langt liv på veien både privat og i arbeidsøyemed, har Johan heldigvis sluppet unna de store ulykkene, med unntak av én kveld for nærmere 40 år siden.

– Vi hadde besøkt min mor. På veien hjem var det mørkt og dårlig sikt. Plutselig hoppet den rett foran bilen. Hele ruta forsvant, sier han og gestikulerer med armene.

Foran bilen stod en elg som bilen traff med stor kraft.

– På den tiden var det ikke så stort fokus på sikkerhetsbelte. Jeg pleide alltid å ha det, men den kvelden hadde jeg det ikke. Det var en uhyggelig opplevelse. Man så bare en skygge. Bena brakk, men den kom seg ut på et jorde og ble liggende. Heldigvis gikk det fint med oss, men elgen måtte bøte med livet.

Han påpeker at sikkerhetsbelte heldigvis er en åpenbar del av bilkjøring i dag.

Refleksjoner

I en alder av 95 år, har Johan vært vitne til utallige endringer og fremskritt innen trafikksikkerhet. Han har også sett organisasjonen utvikle seg.

– Mye har skjedd i takt med samfunnet, men essensen er den samme. Det gjøres mye godt arbeid og jeg er spesielt fornøyd med at MA bidro til at Utrykningspolitiet fikk obligatoriske promillekontroller, sier han.

Han har alltid vært trofast mot organisasjonens kjerneprinsipper. Han understreker betydningen av det fremtidige arbeidet og behovet for kontinuerlig innsats.

– Bilkjøring og alkohol er en stor utfordring som nok aldri vil forsvinne helt. Bilen er kommet for å bli, så det gjelder å finne gode løsninger på utfordringene, reflekterer han.

Han ser på Motorføreren som et viktig verktøy for å spre kunnskap og inspirere til handling.

– Det er et fint blad med mye interessant innhold, sier han og blar gjennom sidene.

På spørsmål om organisasjonens fremtid og hvorfor han fortsatt er medlem etter så mange år, svarer Johan med klar tale.

– Organisasjonen er nødvendig, og det arbeidet som legges ned er godt. Jeg vil gi mitt bidrag. Jeg vil støtte saken, sier han bestemt.

En hedersmann

Hedersmerker og langtidsmedlemskap er ikke bare symboler for 95-åringen, men også bevis på et livslangt engasjement.

– Jeg har noe her du kan få se, sier han og tar opp et hvitt ark.

I 3. grad med diplom for langt og trofast medlemskap gjennom 48 år.

Papiret er datert 11. oktober 2004.

– Jeg ble invitert av lokallaget i Kristiansand for å få hedersmerket. Det var egentlig for dem som hadde vært medlem i 50 år. Jeg rakk ikke helt opp til dét den gang, men nå har jeg nok slått de fleste, ler han.

Han husker stolt invitasjonen til å motta tredje grads hedersmerke, et bilde på hans dedikasjon til organisasjonen. Han ser lyst på fremtiden til MA, og understreker at organisasjonens arbeid fortsatt er avgjørende i kampen mot rus i trafikken.

Da Johan meldte seg inn i MA, i 1956, mistet 289 personer livet i trafikken. Det tallet skulle vise seg å bare stige frem til 1970 da 560 omkom. Siden har han vært med på den positive utviklingen helt ned til rekordlave 80, i 2021.