Mercedesen som mange mente var verdens beste bil

Det er fortsatt mange som mener at 123-serien kvalitetsmessig er den beste modellserien Mercedes noensinne har produsert. Det går gjetord den dag i dag om hvilke kjørelengder enkelte av disse bilene presterte, mer eller mindre uten påkost utover vanlig service.

Det var også denne modellen som for alvor festet grepet på taxi-markedet for Mercedes, og rart var ikke det. Jeg husker en gang jeg tok taxi – det var for øvrig en 240-diesel – fra flyplassen på Sola til Stavanger sentrum, tidlig på 1980-tallet. Bilen var kjempefin innvendig, så jeg spurte om sjåføren hadde fått ny bil?

– Ny, nei, var svaret.

– Den er snart tre år, har gått 268.000 kilometer og skal straks byttes inn, fortalte han.

Der tok jeg altså grundig feil, mest takket være den suverene langtidskvaliteten disse bilene hadde. Det var flere årsaker til dette, selvfølgelig, og disse ble reflektert i den høye prisen. Alt i bilen var utviklet og bygget for å holde lenge, og materialvalgene var gjennomført førsteklasses. Derfor var det ikke alltid så lett å gjette hvor gammel en 123-bil egentlig var.

Den flotteste bilen jeg hadde eid

Det mekaniske holdt samme høye standard, og det er vel ingen tilfeldighet at en anleggsentreprenør jeg snakket med på den tiden var klar i sin tale etter mange år som 123-eier.

– Skal du bli kvitt en slik bil, må du skyte den!

Jeg rakk å ha en slik bil selv. Det var en demo-kjørt burgunderrød 200E, som var innstegsmodellen med bensinmotor. Da jeg fikk den utpå høsten 1982 var den kjørt drøyt 14.000 kilometer, og luktet fortsatt ny bil lang vei.

Dette var den flotteste bilen jeg hadde eid til da, så jeg nøt hver eneste kilometer bak rattet. Ytelsene var rett nok ikke av de mest imponerende. Med 109 hk og en ganske stor og tung bil, ble den ikke akkurat noen lyskryss-vinner, men det var plutselig ikke så viktig lenger, oppdaget jeg.

Satte kursen mot Trøndelag

Tidlig på 1980-tallet ble det for alvor fart i styling-markedet, og den ene bilen etter den andre dukket opp med skjørt og spoilere både her og der. Noe så bra ut, men veldig mye var iøynefallende «pålimt» og harmonerte bare sånn passe med bilen ellers.

Så skjedde det at jeg fikk tilbud om å montere diverse glassfiber på min 200E også, og da ville jo ikke jeg være dårligere enn andre. Det kunne jo være greit å pynte litt ekstra på et karosseri som ellers kunne se litt «satt» ut, tenkte jeg. Dermed ble det ja til en massiv spoiler i fronten og litt mindre massive skjørt langs dørstokkene.

Jo, det så slett ikke så verst ut, husker jeg at jeg tenkte da jeg hentet bilen. Og en faktura på nærmere 10.000 blanke kroner! Gleden skulle grunnstøte ganske raskt. Allerede dagen etter, for å være nøyaktig. Med en seksåring i barnesete bak, satte jeg kurs for en liten høstferie
på hjemlige trakter i Trøndelag.

Frank Williksen har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland. Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med Motorførerens lesere. Denne gang handler det om en 1982-modell Mercedes-Benz 200E fra den legendariske 123-serien

Glassfiberen sprutet

Det innebar opp til venstre fra Ringveien i Sinsenkrysset, en rundkjøring mange ennå ikke helt hadde fått taket på. Sånn som hun som i stedet for å følge den ytre filen videre rett frem, plutselig fant ut at hun skulle til Gjøvik likevel – skar hardt til venstre og torpederte frontskjørtet på Mercedesen så glassfiberen sprutet!

Å si at hun var lei seg, er ikke en gang forbokstaven. Å si at jeg var lei meg, var heller ingen overdrivelse, men det endte med skademelding utfylt i fred og fordragelighet, og etter omstendighetene god stemning… Så kunne turen fortsette.

Mercedes-Benz 123-serie ble produsert fra 1976 til 1986, så min 1982-modell var et virkelig gjennomprøvd og gjennomarbeidet produkt. Mange års utvikling og detaljforbedringer hadde skapt en bil som fremsto som veldig komplett. Dette gjenspeilet seg også i bruktbilpriser som var helt unike gjennom hele modellens levetid. Hele 2,7 millioner 123-biler rakk Daimler å produsere før arvtakeren – 124-serien – overtok.

En pose med penger

I det segmentet som i dag heter E-Klasse for Mercedes, var 123-serien først ute med stasjonsvogn (i 1977), og utvalget av modeller og motorer var stort. Cruisekontroll og ABS-bremser kunne bilen leveres med allerede fra 1980, og kollisjonspute for føreren var å få fra 1982 som første modell i klassen. Det var litt av en nyvinning!

Stor var bilen også – 4,73 m lang, 1,79 m bred og 1,44 m høy. Akselavstanden var 2,80 m. Med en bensintank på 65 liter, ble det alltid en tankstopp på strekningen fra Slemmestad til Levanger – og på returen.

Jeg hadde min 200E i drøyt to år. Da fikk jeg det berømte tilbudet man ikke kan si nei takk til – og min tidligere kollega Petter troppet opp på kontoret med en bærepose(!) med kontanter, 120.000 kroner, om jeg ikke husker feil. Jeg fikk bæreposen, han fikk bilen – og begge var strålende fornøyde!